MeneMene, go.
1) i nuv. bet.; the mentha, ath ieg hade nogz guddoms macth. Rimkr. b 6; ieg mente dog hoss meg selffuer, ieg motte møget giøre i mod thet naffn. Ap. G. 26.9 (1524 og flgd. overs.); Gud haffuer giffuit mig at tale, som ieg meener. Visd. 715 (1607, 1647); sentio, meener. Colding, Etymol. 1145; Steph., Nomencl. II. 1276; Nucl. latinit. 1615; at vi skulde tale det, som vi meene, oc vi skulde meene det, som vi tale. B. Tott. III. 165. – meyner tthu, att teg lider well. Kort vending. v. 6159. J. form. jvfr. Varming. § 118.
2) være sindet, tiltænke; han mener dig intet godt. Moth. Endnu brugeligt. Smlgn. be-, formene ovf. Menelse, no. mening; existimatio, tyckelse eller menelse. Vocab. 1514; Moth. (med tilføjelse: ej meget i brug).Mening, no. hunk.
1) i nuv. bet.; then første mening will ieg førsth rede fra handhen, nar hwn haffuer icke begyndilse wdhen aff thet gamble hadt. P. Eliesen. 189; er icke mijn mening god ij desse giensuar ... er hwn retsindig oc god. sst. 353; then mening er bode wchristelig oc wretsindig, saa bliffuer hwn oc, om hwn gaar for sig, alt klerckerijss forderffue. Er. Roterdam, En kort undervisn. h 3; denne mening haffuer vel mange folck, men hun er dog falsk. Hemmingssøn, Livsens Vej. 25.
2) sætning; huor en gandske meening er borte, ded kand ieg icke wide att sige. Jammersm. 73. Smlgn. sv. mening; Aasen: meining samt velmening ndf.Mening, no.
1); – T 83 (ovf. III. 163 a2); – Gensv b 1 (ovf. IV. 660 b13). – flt.; T 36 (ovf. III. 733 a8); – meninger. PG 176.
3) hensigt (forsæt); Mb LV (ovf. I. 632 b12); var indkommen vdj her Is hus oc dett i en god mæning (1596). RdU IV. 414; huad som en giør vdi beste meening. Hvf III. fort 1 bv. Jf hovedm.Menlig, bio. formentlig. Moth. (med tillæg: ej meget i brug). – formenlig. sst.